L.O. Trondheims konferansen
Skrevet av: Svein Rokkones, publisert 26.01.2019

Leder i A.L.F. Hovedstyre holder innlegg på konferansen til L.O. Lørdag 26 januar.

Fokuset er rettet på utredning ved løsemiddelskader og mulig opprettelse av et Nasjonalt kompetanse senter.

 

Her er innlegget til Dagfinn Wiik:

A.L.F.s innlegg på Trondheimskonferansen 2019.

             «Fra kanossagang til rett saksgang»

Først vil jeg takke for invitasjonen til å være tilstede her hos dere denne helga i Trondheim og muligheten for å få si noen ord om hva vi i Arbeidsmiljøskaddes landsforening arbeider med.

Vi er en frivillig organisasjon uten ansatte og med små økonomiske muskler med 500-600 hundre medlemmer under paraplyen til NHF (Norges Handikapforbund). Vi holder i hovedsak på med likemannsarbeide for å forsøke å lose en arbeider som er påført en eller annen form for skade i sitt arbeide gjennom dagens håpløse system. Ett system som for altfor mange er en kanossagang uten like gjennom helsevesen/NAV/forsikringsselskap/advokater/domstoler osv., ofte i 5-10-15 år hvor den enkelte dessverre ofte blir påført tilleggsskader i prosessen.

Utfordringene i hovedsak er at de lovpålagte yrkesskadeforsikringer som en arbeidsgiver er pålagt å kjøpe ofte viser seg i praksis å være bortimot verdiløs ved at det i Norge er politisk akseptert at noen forsikringsselskap kan sette uthaling og ren trenering av saker i system og dermed oppnå at mange gir opp underveis. Trenering og uthaling har for øvrig blitt betydelig verre de siste årene ifølge advokater som jobber med disse sakene. Lovens intensjon er i de skadedes favør, men den praksis som er utviklet i forsikringsselskapene og domstolene, går klart imot de skadelidte.

Mange våger ikke å ta kampen på grunn av redusert inntekt og økonomisk usikkerhet og gir opp tidlig, en del faller av underveis på grunn av naturlige årsaker som sykdom og død og de som er med lengst ender ofte opp med ett forlik som gir dem en erstatning mye lavere enn det Norsk lov sier de har rett på.

De ressurssterke og de som er så heldige å ha pårørende som står på stiller derfor sterkest og de sykeste og kanskje de mest skadde må gi tapt!

Jeg tror ikke det er noen her i dag som ønsker ett slikt system og er heller ikke anklagende da det er for lite fokus og kunnskap om tingenes tilstand, jeg trodde også i min villfarelse i min egen sak at vi var godt sikret gjennom forsikringer og medlemskap i fagforening men slik er det dessverre ikke.

Det er derfor vi er her nå for å dele vår kunnskap med dere slik at dere får kjennskap til hvordan ting egentlig er og kanskje før noen av dere en dag står med begge beina i en egen yrkesskadesak.

Fagforeningene burde kanskje i langt større grad påvirke arbeidsgiverne til å kjøpe sine forsikringer hos de forsikringsselskapene som behandler sakene på en redelig måte? Det vi ser i dag er at arbeidsgiverne viser liten interesse i hvilken oppfølgning arbeidstakerne får fra forsikringsselskapene. Og det til tross for at arbeidsgiverne betaler store premiebeløp for disse forsikringene. Fagforeningene burde kanskje også påvirke situasjonen politisk, slik at yrkesskadeforsikringslovens intensjon blir fulgt opp, nemlig at de skadde skal ha full erstatning.

I tillegg til kamp mot forsikringsselskap er det mange utfordringer ellers rundt det faktum at domstolene ikke har nok kapasitet, inntektsgrensene for fri rettshjelp ikke er endret på ca. 20 år (246.000.- for enslige og 369.000.- for ektefeller), og en sak fører dermed sannsynligvis til store utgifter til juridisk hjelp. Det er mange som skor seg i disse sakene urettmessig hvor store midler går til andre enn den som er skadet!

Dette fører dessverre til store menneskelige kostnader for den enkelte og dennes nærmeste familie ved å måtte leve med usikkerheten i årevis, dårlig økonomi ved å bli ufør og dermed miste en stor del av sin inntekt. Sakene fører ofte til samlivsbrudd og i blant til enda verre tragedier i den skaddes liv, dette på toppen av den skaden man allerede har blitt påført i sitt arbeide og som man trodde man var godt forsikret mot.

Jeg selv var 42 år når jeg mistet helseattesten og måtte slutte offshore etter å ha blitt påført kjemikaliskader og kreft m.m., jeg var fylt 60 før saken var avsluttet, og da med forlik og redusert erstatning for å unngå enda flere år i det uvisse. Jeg har også lidt store menneskelige tap i sammenhengen og har skaffet meg en del realkompetanse jeg aller helst skulle vært foruten!

Det er selvsagt ikke slik at alle opplever dette så negativt som det her blir beskrevet men det er garantert mange flere enn forsamlingen her i dag vet og tror, det kan vi garantere!

Vi i A.L.F. arbeider i dag også med planer om å få til ett Nasjonalt kompetansesenter for yrkesskadde hvor den enkeltes fastlege ved mistanke om yrkesskade skal henvise til og hvor man i sin tur blir tatt imot av ett tverrfaglig team utover det rent helsefaglige. Ett tverrfaglig team med faggrupper som sosionom/yrkeshygieniker/jurist og det som ellers måtte kreves for å få loset den skadde gjennom systemet så raskt og smertefritt som mulig. Og dermed kanskje med en restarbeidsevne i behold slik at man kan komme tilbake til arbeidslivet helt eller delvis, kanskje i en annen type jobb.

Dette er langt mere samfunnsøkonomisk lønnsomt og med dertil grundig fakta registrering av skader i arbeidslivet og dermed reell kunnskap kan vi sterkt redusere antallet yrkesskader i fremtiden, noe som i sin tur også vil gi gevinst for forsikringsselskapene.

Vi vil ha slutt på at arbeidere blir traumatisert for livet av manglene i systemet rundt yrkesskader.

Vi har en stand her på Trondheimskonferansen som vi håper mange vil ta turen innom for en nærmere prat om utfordringene og hvor vi kan gå litt mere inn på detaljer om hvordan ting er og hvor vi ønsker å komme i fremtiden

Og gjerne i ett nært samarbeide med dere som har en av de viktigste posisjonene i vårt samfunn i denne sammenheng!

Vi i A.L.F. og alle yrkesaktive i Norge trenger deres støtte!

Tusen takk for meg!

Dagfinn Wiik Leder A.L.F.

Mob.97598064

www.alfnorge.no

 

 

 

 

 

<< Gå tilbake