|
Jeg gikk lutrygget og utmattet bort til hengekøya for å hvile meg litt og få igjen pusten etter alle årene med arbeidslivets rotterace. I de siste årene hadde denne følelsen kommet oftere og oftere over meg.
Norge og jeg er barn av etterkrigstiden og selv om Norge har et tiårs forsprang på meg så er vi omtrent jevngamle i utviklingen. Vi tråkket våre barnsben sammen, fra sent femtitall og utover og vår barndom var jordnær og uskyldig. Det var enkle verdier som styrte vår tilværelse. Måtehold, nøysomhet, ansvarlighet, moderasjon, tilbakeholdenhet, realisme, solidaritet, samhold og takknemlighet var det Norge og jeg måtte leve etter i barneårene våre.
På den tiden var Norge et land som kjempet for å utvikle seg etter krigen. Vannkraft, fiske, tømmer, tungindustri og skipsfart skapte inntekter og arbeidsplasser. Samtidig førte man en restriktiv pengepolitikk for å stabilisere handelsbalansen med utlandet. Dette skapte inntekter men førte også til en enorm utenlandsgjeld. Det handlet om å balansere inntektene mot utgiftene. Skattene var høye men føltes rettferdige siden de ble brukt til synlige velferdsgoder og utbygging og modernisering av infrastrukturen. Jernbanenettet, flytrafikken, veier, strøm, telefon, sykehus, skoler og sosial boligbygging var statlige satsingsprogrammer. Man arbeidet hardt for den velferden man mottok.
Vi barn hadde det litt lettere. Vi hadde få, men strenge regler. Bukke pent når man hilste på voksne. Takke for det vi fikk. Ikke avbryte når de voksne snakket. Spise opp all maten på tallerkenen. Ikke gå ut før leksene var gjort. Komme hjem til avtalt tid. Være stille når pappa sov middag. Vår verden var ellers lite plaget av de voksne. Vi sparket fotball. Slo ball. Kastet pinne. Lekte med biler. Syklet. Gikk på ski og skøyter. Bygde hytter. Lekte cowboyer og indianere og politi og røvere. Badet. Sloss. Klatret i trær. Skjøt med pil og bue. Førte hensiktsløs krig nabolagene imellom med sprettert og steiner for å forbrenne overprodukjonen av vekststoffene. Vi dro på feriekoloni og spiste harde skonrokker og grovtbrød med gome fra tunge soldattallerkener med hakekors under. Fysisk fostring var vår hverdag og egg og bacon og sol ble ansett for å være sunt for kroppen.
Alt dette klarte vi helt alene, uten hjelp av aktivitører, spesialpedagoger, barnekonsulenter, krisepsykiatere og ernæringsfysiologer. Og det ble faktisk mennesker av oss også, uten påviselige posttraumatiske skader.
Vi knyttet sterke vennskapsbånd på den tiden Norge og jeg, og vi stilte opp for hverandre når det trengtes. Da vi nærmet oss syttitallet begynte ungdomstiden og det skjedde forandringer med oss begge. Oljen begynte å pumpe gjennom Norges årer og kjønnshormonene gjennom mine. Jeg begynte å utforske de tre farlige S-ene (Sex, Sprit og sigaretter), som var den tidens største laster for oss ungdommer. Norge fikk de tre store P-ene å hanskes med (Petroleum, Penger og Politikk) og ble opptatt annetsteds, så vi skilte lag for en stund men vi traff på hverandre når jeg fikk gratis kladdebøker og blyanter på skolen og fri legehjelp når det var nødvendig.
Jeg kom meg fort i arbeid og Norge var en selvfølgelig gjest i bryllupet mitt og i barnedåpen til min sønn. Norge fylte ut alle papirene og ordnet alt det praktiske for meg. Han skaffet meg også en rimelig andelssleilighet med lav husleie i et borettslag og ordnet det slik at arbeidsinntekten min kunne brødfø oss tre. Jeg jobbet hardt og var ivrig etter å oppfylle min del av avtalen som vi hadde inngått om å yte min solidariske del for fellesgodene. Jeg betalte skyhøye skatter men da gebyrer, egenandeler og avgifter begynte å bli plagsomt mange og høye, tok jeg en prat med min gamle barndomsvenn.
”Ta det med ro gamle ørn. Jeg har fått enorme investeringer å ta meg av for å utvinne oljen. Så utenlandsgjelden er høyere enn aldri før. Men bare vent. Når oljemilliardene strømmer inn skal jeg sørge for at du og vennene mine som har vist samhold, måtehold og solidaritet blir tatt vare på. Det er nå vi må satse,” sa Norge til meg mens han klappet meg jovialt på ryggen.
Så jeg tidde. og tålte, og jobbet enda mer for fellesskapet og for å få endene til å møtes. Jeg var nå en ung mann og vi traff hverandre med jevne mellomrom, både ved valgurnene og ved lønnsforhandlingene og hver gang ble jeg lovet en trygg og tilbakelent alderdom dersom jeg viste samhold, måtehold og solidaritet. Disse tre idealene har bundet oss sammen fra barnsbens av og forpliktet oss til gjensidig ytelse. For meg var det mer enn bare ord, det var en levevei – og jeg har holdt min del av avtalen.
Etter hvert så jeg at oljemilliardene begynte å rulle inn mens lønningsposen min var like slunken. Jeg hadde sett andre av Norges vennegrupper løpe forbi. Det var de tøffe oljearbeiderne, jappene og børshaiene. De ble tilgodesett med de tre K-ene (Kontanter, Konsum og Karriere) mens vi gamlekompisene ble oversett. Jeg ble indignert og ringte opp til barndomsvennen min for å få en forklaring.
”Slapp av Alex. Jeg har ikke glemt deg men jeg er avhengig av disse folkene for å få full utnyttelse av oljeinntektene. Du må vise samhold, måtehold og solidaritet en liten stund til. Jeg strever med å nedbetale utenlandsgjelden og jeg kan ikke slippe løs alle milliardene på en gang for det vil bare føre til høykonjunktur, inflasjon, økt rentenivå og arbeidsledighet…” sa Norge.
Jeg forsto ikke helt alle disse fine ordene, men jeg ville ikke svikte en gammel venn, så jeg tidde og fortsatte med mitt hektiske og knallharde arbeidsliv. Jeg var nå godt voksen og fotfestet glapp ett par ganger i motbakkene, men jeg var oppdratt til ikke å klage, så jeg sa ingenting til bestekameraten min Norge som jobbet like hardt som meg, – for meg , – trodde jeg.
Tiden gikk og kameraten min og jeg gled mer og mer fra hverandre. Vi dunket hverandre på ryggen og mimret om gamle dager de få gangene vi traff hverandre, men ellers fikk jeg inntrykk av at kompis Norge forsøkte å unngå meg. Glimtvis så jeg at han dukket seg raskt ned bak de høye prisene på supermarkedet eller så skottet han skamfullt frem bak hjørnet på bomstasjonen når jeg passerte. Han sendte meg hilsener i ny og ne via skatteseddelen og jeg gjengjeldte hilsenene via valgseddelen. De få gangene jeg forsøkte å ringe ham for å minne ham på de gamle løftene våre ble jeg satt på vent eller så brøt forbindelsen.
Men her om dagen fikk jeg fatt på ham på en sprakende utenlandslinjelinje. Etter en del jovialt kameratprat kom jeg inn på mitt ærend. Jeg var nå så trøtt og utslitt at det var nødvendig å få et konkret svar på når jeg kunne få høste fruktene av mitt slit. Og hvorfor ble sykehusene og skolene som vi bygde neglisjert, nedlagt og forfalt. Hvorfor var strømmen og bensinen så dyr og hvorfor var eldreomsorgen nedprioritert og hvorfor var det innført egenandeler på skole- og legetjenestene?.. Jeg hadde mange spørsmål men Norge hadde dårlig tid og avbrøt meg raskt.
”Jeg kan ikke love deg noe enda Alex. Du må vente til jeg har bygget opp oljefondet nå som utenlandsgjelden er nedbetalt. Jeg må også ta hensyn til alle de som er yngre enn deg siden du jo ikke er så produktiv som før. Jeg befinner meg nå i Afrika for å ta meg av HIV/Aids og sulten her nede. Deretter reiser jeg til midtøsten for å hjelpe til med freden og så må jeg ta meg av fattigdommen i resten av verden. Jeg har rett og slett ikke tid til å snakke mer med deg nå, så vi får komme sammen og snakke om gamle dager når jeg kommer hjem. Hils Rita… Jeg ringer deg…” sa Norge …og la på.
Jeg la langsomt røret fra meg og gikk tungt tilbake til hengekøya mi. Det sved i øynene, men sviket fra min gamle venn sved enda mer.
Jeg har endelig forstått at når noen ber meg om å vise samhold, måtehold og solidaritet, så er det fordi de ønsker noe fra meg; fortrinnsvis uten gjenytelse. Og når den samme personen klapper meg på ryggen er det ikke nødvendigvis en vennskapelig gest, men kanskje en famling etter et mykt punkt å stikke inn kniven.
Hilsen Alexandros Gentekos
|